Highasakite i Immanuels kirke

Highasakite - The Last Testament
Immanuels kirke
12. november
Arrangert av Brygga kultursal

Så nært har du aldri opplevd dem før.
Etter å ha solgt ut Unity Arena, spilt over hele Norden og stått på noen av landets største festivalscener, skriver Highasakite nå det siste kapitlet i Testament.

Med The Last Testament trekkes musikken helt inn til publikum, når et av landets mest kritikerroste liveband flytter inn i noen av Norges vakreste kirkerom.
Bli med og skriv de siste linjene i The Last Testament.

HIGHASAKITE I KIRKEROMMET

Om det kunstneriske prosjektet
Highasakite har siden 2012 utviklet et tydelig og egenartet uttrykk i norsk musikkliv. Musikken har beveget seg mellom det monumentale og det sårbare, mellom det rytmiske og det konsentrerte. I kjernen ligger en interesse for hvordan indre erfaringer kan gis form i et felles rom.

Bandets konserter har over tid fått en stadig tydeligere dramaturgisk bevissthet. Overganger, pauser og romlighet har blitt viktigere. Musikken har søkt et uttrykk som tåler stillhet og presisjon, ikke bare energi og volum. Denne utviklingen har ikke kommet brått, men vokst frem gjennom flere utgivelser.
Det nyeste albumet, Testament, representerer en fordypning i denne retningen. Albumet ble lansert i en kirke. Releasekonserten i Unity Arena ble åpnet med en times orgelpreludium før selve konserten. Øystein Moen har skrevet et eget requiem for kirkeorgel som avslutter albumet. Orgelet er ikke et tillegg, men en integrert del av det musikalske universet.

Samtidig vil en konsert i kirkerom ikke være en rendyrket fremføring av Testament alene. Repertoaret vil bestå av materiale fra flere av bandets album. Mange av sangene har alltid hatt en klanglig og tematisk tyngde som i et sakralt rom får en annen resonans. Testament tydeliggjør en retning som allerede har ligget i materialet.
Tematisk landskap

Ser man Highasakites sanger samlet, tegner det seg et gjennomgående tematisk landskap. Tekstene beveger seg ofte i spennet mellom styrke og sammenbrudd. Fortellerstemmen er sjelden entydig. Den kan være både den som elsker og den som ødelegger, både den som ber om tilgivelse og den som anklager.
Et gjennomgående motiv er ansvar. Ikke som moralsk budskap, men som dramatisk drivkraft. Hva er mitt. Hva har jeg gjort. Hva har jeg tålt. Skyld og selverkjennelse ligger under mange av tekstene, ofte formulert uten beskyttelse.
Kjærligheten fremstilles ikke som idyll, men som en kraft med konsekvenser. Den kan være livgivende og samlende, men også destruktiv og vanskelig å gi slipp på. Relasjonen blir et rom der identitet formes, forvandles og noen ganger brytes ned. Flere tekster benytter sterke bilder fra krig, naturkrefter, teknologi og vitenskap. Det ytre landskapet brukes som språk for indre tilstander. Det personlige og det kollektive speiler hverandre. Samtidig finnes det en tilbakevendende henvendelse mot noe utenfor individet. Noen ganger er det en mor, en fraværende elsker eller en Gud. Ikke nødvendigvis som trosbekjennelse, men som rop.

Som helhet undersøker dette kunstnerskapet sårbarhet, makt, tap og lengselen etter forsoning. Alvoret tas på alvor, uten ironi som beskyttelse.

I møte med kirkerommet

Når dette materialet fremføres i kirkerommet, oppstår det en naturlig dialog mellom tekst, musikk og rom. Sangene er ikke skrevet for en liturgisk sammenheng, men tematikken berører erfaringer som kirker historisk har rommet. Skyld, håp, sorg, tvil og hengivenhet har alltid hatt plass der.
Kirkerommet er mer enn en kulisse. Arkitekturen og akustikken påvirker tempo, dynamikk og frasering. Pauser får større betydning. Når Highasakite arbeider i dette formatet, tilpasses arrangementer og produksjon til rommets egen logikk. Overganger må tenkes annerledes. Det krever en mer konsentrert fremføring og en annen form for tilbakeholdenhet.

Konserten kan struktureres med et instrumentalt preludium og helst kirkeorgel, en hoveddel bestående av utvalgte verk fra bandets katalog, og en avslutning som samler uttrykket, for eksempel med requiemet for orgel. Stillhet brukes som form, ikke som effekt.

Produksjonen planlegges i dialog med den enkelte kirke. Lydnivå, teknikk og lys tilpasses rommets karakter. Ambisjonen er at rom og musikk skal arbeide sammen.
Avslutning

Dette prosjektet handler ikke om å gjøre kirkerommet til en tradisjonell konsertarena. Det handler om å undersøke hvordan et eksisterende repertoar, supplert av nyere verk som Testament, kan få en annen karakter i et rom med akustisk og historisk tyngde. Kirkerommet gir ikke svar. Det gir klang. Og noen ganger er det i klangen
at noe får form.