DeLillos

deLillos vender tilbake til røttene

Iblant handler det om ikke å glemme hvor man kommer fra. Når deLillos i sitt 42. leveår som band har vendt tilbake til klubbformatet, er det også en måte å se fremover på – og samtidig fremstå relevant. – Nå spiller jeg bare elgitar på konsertene, sier en lykkelig Lars Lillo-Stenberg og medgir at det føles godt. Svært godt.

Når deLillos går på scenen i Brygga Kultursal 20. mars er det innenfor konseptet «Helt tett på» der bandet har strippet ned instrumenteringen og vendt tilbake til røttene. Riktignok har de sin 21. langspiller med i bagasjen, men her vil du møte deLillos slik du aldri har opplevd dem før.

Alle band har sin spede begynnelse i mer eller mindre stusslige kår. deLillos’ aller første øvingslokale var i huset der Lars Fredrik Beckstrøm bodde i St. Halvards gate, åsted for sangen «Nittenåttifire» fra Varme mennesker (1991). «Og det er her vi øver selv om det er kaldt, og det er et stort hull i taket, og ute snør det overalt», synger han.

– Det var en stor forbedring da vi flyttet til Kongens gate. Da fikk vi tilgang til bedre utstyr også, minnes Beckstrøm.

Litt beskjeden mugglukt og trekk i det nye øvingslokalet der de ble værende til 1988 var ikke nok til å stoppe deLillos i disse tidlige årene. De terpet på sanger som «Livet er en liten dings», «Suser avgårde alle mann», «Hun har gått seg vill», «Hva har du tenkt» og «Tøff i pyjamas», og viljen og ambisjonene vokste.

Den gang var deLillos en trio, og besto av Lars, Lars og trommeslager Rune Lindstrøm. De fant sammen høsten 1984, og holdt sin første konsert på en illegal nattklubb i Sagveien over nyttår. «Konserten var ingen suksess. Gitaren min ble litt sur, og jeg hørte dårlig hva jeg sang. Jeg husker det likevel som en voldsom sterk opplevelse», fortalte Lars Lillo i boken Glemte minner – Historien om 230 deLillos-sanger som ble utgitt i 2015.

18. mars 1985 hadde deLillos sin første «offisielle» konsert, på undergrunnsklubben Renegat der Oslo City ligger i dag. Det var en lurvete, men legendarisk klubb, som i tillegg til å huse «alt» av samtidige norske band også arrangerte konserter med The Jesus And Mary Chain, Imperiet, New Model Army, Butthole Surfers, The Triffids og andre internasjonale størrelser.

I løpet av det første året ble deLillos stadig bedre, og selv om spillestedene kunne være nokså tvilsomme – eller kanskje nettopp derfor – opparbeidet bandet seg rutine nok til å spille inn sine første ordentlige demoer. Sammen med venn og produsent Jørn Christensen, kjent fra De Press, Can Can, Cirkus Modern og Langsomt Mot Nord, dro de til Lars Lillos landsted i Kjerringvik og spilte inn de første versjonene av sanger som med årene er blitt klassikere.

deLillos’ første single «Johnny Fredrik»/«Fugl i bur» var hentet fra disse innspillingene. Den ble utgitt på det lille selskapet Some People Are Ratz drevet av Kai Jarre og en viss Tom Skjeklesæther. Den begynnende hypen skjøt fart da flere enn bare noen tilfeldige konsertgjengere fikk høre dette forunderlige nye bandet som ikke lignet på noe annet, men så sa Rune Lindstrøm stopp før jul i 1985. Han ville heller slutte seg til Hare Krishna-bevegelsen enn å spille i band. Det var uforutsett, for å si det mildt.

– Vi spilte den siste konserten med Rune på Villa Casba 3. juledag 1985. Da hadde han alt fått seg en sånn hårpisk, og jeg tror nok de fleste i publikum syntes det var litt rart, forteller Lars Lillo i dag.

Heldige omstendigheter førte til at han traff en gammel bekjent på en fest på Café Nordraak nyttårsaften, fire dager senere. Øystein Jevanord hadde spilt i bandet Bridges med to kamerater som snart skulle bli verdensberømte, Magne Furuholmen og Pål Waaktaar, og tilbød seg å ta over trommestolen etter Rune. Kort tid senere fikk deLillos platekontrakt med selskapet Sonet og spilte inn debutplaten Suser avgårde. 

I årene som fulgte byttet de trommeslager nok en gang da Øystein Paasche tok over etter Jevanord før innspillingen av Hjernen er alene i 1989. Lars Lundevall ble med i bandet før den virkelige gjennombruddsplaten Neste sommer (1989), og med et par uforutsette og ufrivillige pauser for de to, er deLillos i dag Lars Lillo-Stenberg, Lars Fredrik Beckstrøm, Lars Lundevall og Øystein Paasche.

Når bandet nå vender tilbake til et slags klubbformat er det altså som kvartett og ikke trio, og selvsagt med et adskillig større repertoar enn da de øvde i iskalde lokaler og spilte på små steder med mangelfulle spilleforhold. Alt er blitt bedre med årene, men det er likevel som at fortiden har innhentet dem.

I oktober vendte deLillos tilbake til norske klubbscener med en serie konserter på små scener i fire byer; Oslo, Bergen, Stavanger og Tromsø. Her gikk de tilbake til noen av de mer rocka og freshe sangene som de ikke spiller så ofte og som egner seg perfekt for to elgitarer, bass og trommer. Det var null staffasje, og til Lars Lillo å være forbausende få gitarskifter, masse energi og en direktekontakt med publikum som ikke lar seg oppnå på de store scenene deLillos er vant med. 

– Det er veldig spesielt, forteller Lars Lillo. – Som instrumentalist spiller jeg bare på elgitar gjennom hele konserten, og sånn har det ikke vært på mange år. Det ble mye kassegitar da Lundevall kom inn, men det var jo elgitar man skulle spille i band liksom, sier han og ler. 

Flere ganger tidligere har deLillos turnert med ulike konsepter, som å spille mindre kjente, rolige sanger, eller omarrangere kjente sanger til akustisk format. Gjennom en halsbrekkende konsertserie i 2015 spilte de til og med gjennom alle platene sine fra start til mål – inkludert relevante singler og B-sider – med så å si alle de opprinnelige musikerne som gjester. Slike prosjekter medfører ekstra hardt arbeid, men det bidrar også til at bandet ikke stagnerer og at de har det gøy.

– Spesielt to ting gir meg stor glede denne gangen; å spille kun elgitar, og å få spilt så mange herlige låter vi har lagt i skuffen. Det er særlig naturlig å gå til de fire første platene, og det har vært veldig gøy å vende tilbake til sånt som «Avismannen» og «Vil ikke sove», sier Lars Lillo-Stenberg.

Om akkurat disse to vil bli spilt i Halden gjenstår å se. At det blir energiske gjenhør med mange gamle sanger er det ingen tvil om, og det blir dessuten ny musikk. Bandet ga ut en ny single i svært begrenset opplag i anledning konsertene i høst – «Hva som egentlig skjer»/«Menneskene» (slippes digitalt 27. november og 5. desember) – og en splitter ny plate kommer på nyåret. I skrivende stund er den ikke helt ferdig, men alle involverte lover at den slippes i god tid til den forestående turneen. Det blir «helt tett» og temmelig fett.

Av Erik Valebrokk