Til hovedinnholdet Til bunnteksten

Roy Willy Olsen 90 år

The Missing Link mellom Alf Prøysen og Jokke med Ohlgren, Sundstøl og Omar!
  • ma. 25 des.
    19:00
    Brygga Kultursal
    Kultursalen
    Billetter

Håkon Ohlgren, Omar og Geir Sundstøl er tilbake!
Håkon forteller:

I august 1999 dumpa det ned en kassett i postkassa på kulturkontoret i Halden. Avsender ukjent.  Daværende kultursjef Espen Sørås ga meg kassetten og sa: «Dette er noe for deg!» Jeg ble slått i bakken av det jeg hørte. Her var det en mann med en stemme som kom fra «et annet sted» og med tekster jeg aldri hadde hørt maken til.

Oppglødd etter å ha funnet The Missing Link mellom Alf Prøysen og Jokke begynte jeg å lete etter mannen bak disse underlige låtene. Jeg møtte Ronny Pedersen som kjente familien, og jeg lærte at Roy hadde tatt sitt eget liv 18. februar 1984, kun to måneder etter at han hadde fylt 50. Høsten 99 tok Ronny meg med til Os kirkegård der Roy ligger begravd. Jeg ble usigelig trist da det viste seg at han lå i en umerket grav. Det var kun et søkk i bakken der han lå ved siden av foreldrene Ruth og Georg. Når man går på kirkegårder kan man høre en stille hvisken fra alle gravene; «Glem meg ikke, glem meg ikke» 

Når man leser på gravmonumentene kan man danne seg et bilde av de som ligger der, men det er få mennesker som etterlater seg ting som gjør at de blir husket for ettertiden.

Geir Sundstøl og undertegnede produserte og ga ut, i samarbeid med Halden Arbeiderblad, plata Du bli´kke rost før du er borte vekk. På den den første plata samla vi en rekke norske artister som tolket Roy sine låter. I tillegg tok vi med en del av de opptakene Roy hadde gjort på kassettspilleren sin.

Roy Willy Olsen var definitivt på vei ut av historien. Vi måtte sørge for at så ikke skjedde. Vi hadde ikke noe valg.

Vi samla inn penger til en gravsten med inskripsjonen; Visesanger Roy Willy Olsen, 25.12.1933 – 18.02.1984.

Her var det en mann med en stemme som kom fra «et annet sted» og med tekster jeg aldri hadde hørt maken til

Håkon Ohlgren

Da vi tidlig i 2014 bestemte oss for å gi ut de sangene som ikke fikk plass på den første plata, valgte vi å gjøre det enklere. Omar Østli, Geir Sundstøl og undertegnede har spilt og sunget inn disse låtene i Geir sitt studio. Dette er gjort på gamlemåten, milevis fra datamaskiner og Autotune. Det dere hører er det vi har spilt. Ikke´no jåleri her nei.
 
Det var ikke mye jåleri med Roy heller, det hadde han ikke mulighet til. Sannheten er at Roy levde på siden av samfunnet. Han ble erta. Folk slang ukvemsord etter ham og han ble ledd av. Han levde hele livet sitt motstrøms og marsjerte i en annen takt enn folk flest – og han prøvde å unngå å være til bry. Men det fantes gode mennesker. Tor Otto Kristoffersen for eksempel, som var den eneste som besøkte Roy da han fylte 50 år den 25.12 1983. Tor Otto sørget for at Roy spilte inn en kassett med mange av de beste låtene, og jeg har en mistanke om at det var en kopi av denne tapen noen la i postkassa den gangen.

Heldigvis kunne Roy Willy uttrykke seg i tekst og musikk. Ved første lytting kan det virke plumt og naivt, men hvis man lukker øynene og lytter til det som ligger bak og ser etter historien som ligger under, så forstår man alvoret og håpløsheten. Woody Guthrie, en av de største og viktigste låtskriverne i moderne tid sa: «You can only write what you see.»  Roy var en fyr som skrev det han så. Han var også en fyr som skrev det mange tenkte. Men han var også en fyr som en dag ikke orka å se seg sjøl i denne elendigheten. I mange av sangene er det et rop om hjelp. Samtidig hadde han humor. Humor som siste skanse før galskapen, og som medisin slik at han kunne leve litt til. Roy Willy Olsen var det man kan kalle en klassisk byoriginal. Det fantes en tid da folk pleide å sitte ved bussholdeplasser, i veikryss, på butikktrapper, på benker og ved jernbanestasjoner. Gubbær og kjærringær som alltid hadde en artig historie de ville dele, eller en filosofisk betraktning sett på skrå nedenfra. I dag er de borte og samfunnet vårt har blitt litt fattigere.

Roy Willy Olsen var en gang en liten gutt som sto i porten inn til selve livet og hvisket; Se meg, lik meg, husk meg!

Vi har gjort vårt beste, Roy Willy, og vi lover å synge sangene dine!